Norgesglass med familiehistorie

Mormødrenes arv

Vi var ikke spesielt kresne som barn, men sild skydde vi som pesten. I våre øyne var ikke sild mat, iallfall ikke høytidsmat.

Mormødrene våre var av en annen oppfatning. I ukene før jul sto de på kjøkkenet og fylte glass etter glass med sild, løk og lake. Det var ikke grenser for hvor mange varianter som trengtes. Sursild, sennepssild, rømmesild, tomatsild, til og med karrisild, selv om karri ikke hadde noe som helst med jul å gjøre.

Ved hver eneste julefrokost og julelunsj ble sildeglassene plassert på bordet, med åpne lokk og små sølvgafler i. Der sto de og dunstet av fisk og fordervelse måltidet gjennom. Det spilte ingen rolle om silda lå i lake, tomatsaus eller rømme, vondt lukta det uansett.

De voksne forsynte seg grådig, vi barna rynket på nesa. Når mormor spurte om vi ville smake, bare en liten bit, takket vi høflig nei og fortsatte å spise medisterkakene våre.

Først i voksen alder begynte vi å spise sild. Det måtte en form for eksponeringsterapi til. Sånn er det som regel med komplekse og intense smaker, det er ikke kjærlighet ved første munnfull. Bit for bit lærte vi å takle, deretter like, og til slutt verdsette silda.

Det er vi glad for. Men vi skulle ønske det skjedde tidligere, før mormødrene våre døde, slik at vi kunne smakt på den silda som de hver jul lagde og stolt serverte.

De var forbausende like, selv om de levde i hver sin ende av landet. Oles mormor, Synnøve, var lærer og rektor på husmorskolen i Alta. Mormoren min, Marie, var lærer og rektor i grunnskolen på Østlandet. Sterke kvinner, begge to. Vi liker å tro at de hadde kommet godt overens. De hadde diskutert skolepolitikk, satt menn på plass og lagd mat.

Både Synnøve og Marie etterlot seg håndskrevne bøker med oppskriftene sine. I fjor fikk vi tak i Synnøves oppskriftsbok, som hun begynte å notere i allerede i 1955. Mormor Maries oppskriftsbok fikk vi nylig tilsendt bilder av. I begge bøkene finnes oppskrifter på julesild, skrevet med nesten samme sirlige løkkeskrift. Papiret er så gulnet og slitt at skriften er uleselig enkelte steder.

I år har vi bestemt oss for å lage julesild for første gang. Vi skal stå på kjøkkenet og fylle glass etter glass med sild, løk og lake, slik mormødrene våre gjorde. Mange av glassene skal vi gi bort til folk vi er glad i. De vi beholder selv, skal vi plassere på bordet under julefrokoster og julelunsjer, med åpne lokk og små sølvgafler i.

Forhåpentligvis blir julesildverkstedet en tradisjon. Synnøve og Marie får vi aldri tilbake, men gjennom minnene og oppskriftene kan vi på et vis holde dem i live.